Saraswati

Hei, jeg beklager Line at denne ikke ble lagt ut før i dag. men bedre sent enn aldri. Den ble skrevet 10.februar



Om jeg skal oppsumere hele turen vår til India med ett ord må det være "fantastisk", det har vært så ufattelig morosomt og interessant å få sett India på så mange forskjellige områder, fra storby til landsby. Men i dag, i dag må ha vært det beste. Skal jeg være ærlig så må jeg si jeg er litt skuffet, ettersom jeg har hatt store forventninger til denne dagen helt siden det ble klart at vi skulle få ri på elefanter, og den var ikke helt slik jeg hadde sett for meg - men likevel var det en herlig opplevelse. Så skuffelsen min er liksom på samme nivå som myggestikka - det betyr egenlig ikke no.

Opplegget var jo slik at vi ikke skulle ri før på mandag, altså 11.februar, men den elefanten hadde blitt syk så de ville ikke sette den i arbeid. Derfor ble det bytting hit og dit, og ikke alt var 100 % sikkert før vi faktisk så elefanten i dag.

Vi dro fra hotellet vårt i 10 tiden, men fikk ikke se en eneste elefant før nærmere kl 13:00, ettersom det også var en elefantfestival i dag viste det seg å være ytterst vanskelig å få tak i en elefant... Men rett ut av det blå kommer det noen menn og sier vi må komme, og joda - vi blir med, og rundt en sving står ett av verdens vakreste dyr oppå et lasteplan. Jeg tror jeg mistet pusten i et lite øyeblikk, og plutselig strømmet tårene frem. Det å oppleve elefanter på nært hold har jeg drømt om så innimari lenge, at det å endelig se en levende elefant, annet enn på sirkus når en var liten, det var helt utrolig. Det tok en god stund hvor jeg egentlig bare sto å gapte, jeg tror ikke jeg tenkte på noe en gang. Elefanten var der, rett foran meg - og hun var så nydelig.  

Hvordan et så stort dyr kan være så grasiøst, om jeg kan kalle det det, er for meg et mysterium. Og hvordan hun forsto hva folkene rundt henne mente... Nå har hun jo sikkert gjort dette en del ganger, men likevel var det ganske spesielt å se hvordan hun manøvret seg av lastebilen og fulgte instuksene uten å mokke.  

Vi fulgte henne tilbake til rideplassen byttet jeg mellom gråt og latter. Det var rett og slett helt fantastisk og vite at den elefanten som nå går foran meg skal jeg få komme tett innpå. Nå må dere vel tro jeg er mer eller mindre gal, men det er ett eller annet med disse dyrene som gjør meg ør i hodet, jeg syntes de er så fantastiske, så fine... De er rett og slett majestetiske. Navnet hennes var Saraswati, hun er oppkalt etter en hinduistisk gudinne som representerer visdom, musikk, kunst og forskning. 

Etter at de som sto foran oss i kø hadde fått ridd runden sin fikk vi endelig treffe henne. Og tårene presset på nok en gang. Vi fikk gi henne bananer, som vi la i snabelen hennes, om også som vi fikk putte inn i munnen hennes, og det høres kanskje ekkelt ut, men tro meg - det óg var helt fantastisk.  Vi fikk klemme henne, klappe og stryke henne, og hun velsignet meg tre ganger ved og legge snabelen mot pannen min. Den første gangen kjentes det bare vått ut, ande gangen kjente jeg at det satt fast jord og småstein i panna og i hårfestet, mens tredje gang rant det spytt, eller elefantsnørr nedover kinnet mitt. Og jeg vet, det høres grusomt ut, men tro det eller ei - det gjorde dagen min perfekt. Ikke det å gå rundt med elefantsikkel i håret, men å få komme så tett innpå henne. 

Vi stavret oss opp på ei hylle slik at vi sto høyere enn Saraswati, og derfra kunne vi bare gå opp på ryggen hennes, jeg red sammen med Silje, og selv om turen ikke varte lenger enn 5-10 minutter, og selv  om vi kun gikk rundt på plassen var det egentlig helt ubeskrivelig. Jeg har ridd hest før, og så for meg litt av det samme med tanke på bevegelser, men istede for opp og ned og att og fram gikk dette mer fra side til side. Det var egentlig ganske behaglig, om man ser bort i fra den skjeve "salen".

Vi red runden vår og savret oss ned igjen, og jeg skulle gjort mye for å få 10 minutter til på ryggen hennes. Neste par opp var Ananda og Ingrid, som begge har ridd elefant tidligere, men denne turen ble litt anderledes. Ananda fikk nemelig muligheten til å prøve å gi Saraswati en banan fra ryggen hennes, men ettersom "salen" satt litt skjeft og Ananda ikke satt helt konfortabelt gikk det ikke slik de hadde tenkt og elefantet startet å rygge bakover inn i skogen - noe jeg forstår var ubehagelig for dem begge, men også de kom seg helskinnet ned. Sist ut var Siv og Elise, som nøt turen så godt det lot seg gjøre til tross for skev sal, høydeskrekk og vagging. 

Av alle vi som møtte vakre Saraswati i dag var det nok Elise og meg selv som syntes det var mest stas, jeg for min del følte jeg okkuperte henne fult og helt, og måtte ta meg sammen og minne meg selv på at også andre syntes det sikkert var spennende. Elise sier hun på en måte ble sjalu på alle som tok på henne, og der sier jeg meg ganske så enig i. Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg vært der borte enda, og ridd rundt i ring og vært i himmelen. 

Så i dag gikk en stor drøm i oppfyllelse for min del, ikke bare har jeg ridd, kysset og klappet en 35 år gammel hunn elefant, hun har velsignet meg og jeg har fått sett ett av verdens vakreste dyr på så nært hold det går ann og komme.  Og jeg har sagt det til Global 100 ganger i dag, og jeg må si det her også. 

Jeg har ridd på elefant i dag. Klyp meg i armen. Jeg har ridd på elefant!!!!

Hilsen ett stykk lykkelig Line :) 

Norsk tid - Indisk tid

Jeg tenkte å dele noen tanker med dere om tid. Norsk tid og Indisk tid er nemlig ikke samme tid. Ja, jeg vet at det er tidsforskjell og slikt, men jeg tenker mer i det daglige.

Avreise 10.00 her betyr at man har ca 20 minutter ekstra før det egentlig er avreise. Hjemme tror jeg ikke bussen hadde ventet mer enn 5 minutter.

Men det har sine fordeler med slik indisk tid. Man rekker å hente alt man har glemt å ta med seg for dagen, det er aldri noen som stresser med klokke eller dager her og alle virker mye mer avslappet enn oss nordmenn. Til og med på flyplassen i Kolkata er tid et romslig begrep. Det er jo ikke nødvendig å sjekke inn akkurat til den tiden det står på boardingpasset. Alle kommer med flyet alikevel.

Vi i Global har nå vendt oss til denne tankegangen rundt tid så jeg gruer meg til å komme hjem å måtte ta på meg en klokke igjen. For jeg tror ikke at jeg kan få alle til å vente på meg ved møter og slikt.

Så jeg håper at alle har god tid til å lese denne bloggen :-)


Hilsen Ellen Irene

Støv og grus

Etter lunsj (den 03.) så kjørte vi i 1,5 time til Benegaria for å se på flere steingrusverk i området der. Hvis du vil lese mer om hva som skjer der kan du lese her: http://www.acta.as/index.php?kat_id=315
Vanligvis får ikke folk utenfra, i hvert fall ikke vestlige, hvite mennesker, komme inn på området, men Normisjon må ha dratt kraftig i noen tråder for mirakelet over alle mirakler skjedde. 9 ungdommer fra Bjerkely fikk komme inn på området. Riktignok bare i fem minutter, men vi var der. Kameraet vårt vil kanskje si dessverre for der er det så mye støv at det legger seg på alt i løpet av et millisekund. Jeg pusset støv av kameraet i en evighet før jeg ga opp og tenkte at det aldri ville bli helt rent igjen. Det samme tenkte jeg om håret mitt også forøvrig. Men vi fikk noen (få) bilder, og forhåpentligvis kan Normisjonen bruke noen av de.

Vi hadde jo sett filmen som KOMPIS har laget om steingrusverket, men tror ikke det helt gikk opp for oss hvor ille det var. Vi snakker om barn i 12-13årsalderen som jobber for seks kroner dagen med å lempe stein i en bøtte, bære det til maskinen og helle det oppi der. Dette gjør de flere timer om dagen, i et sinnsykt støvinferno som ødelegger lungene deres og arbeidet ødelegger kroppene deres og de går rundt i steinhaugen uten sko. Noen er så "heldige" at de har flipflops på føttene og et skjerf tullet rundt ansiktet, men tror det uansett ikke gjør det verdt det. Seks kroner dagen for å ødelegge livet sitt på en smertefull og langvarig måte.

Etter å ha fått et lite hint om at fem minutter egentlig var litt for lenge for oss å være der så bestemte vi oss for å dra før vi fikk flere hint. Vi kjørte da til et gammelt steinbrudd i nærheten. De graver seg nedover til de kommer så langt ned at grunnvannet siger inn, og da flytter de til et nytt sted og graver der i stedet. Slik har mye av santalenes landbruksområder blitt ødelagt uten at de får så mye igjen for det.

-Ingrid

Søndagsmesse

På søndag (den 03.) begynte vi dagen med gudstjeneste i en santalkirke. Vi var ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre så vi trykket oss sammen på noen benker og prøvde å gjøre oss usynlige. Hvilket viste seg å være umulig... Vi ble kalt frem til presten, også var det noen som sang en velkomstsang også var det blomsterkranser som skulle deles ut. Vi fikk jo alle en hver også kom det enda flere og noen fikk to og Trygve fikk tre blomsterkranser så vi ble litt forfjamset, men vi smilte og tok i mot hilsninger som best vi kunne. Så var det enda en sang før vi kunne gå og sette oss igjen.

Vi hadde jo fått beskjed om å prøve å synge med og se ut som om vi hang med på alt som skjedde. På første salmen var det litt sånn mumling ut i luften som forhåpentligvis ingen hørte, men damen på benken foran oss skjønte at vi kanskje ikke var de flinkeste på santalske salmer og lånte oss sin salmebok og da gikk det litt bedre. Etter hvert var det også lesing fra bibelen (damen foran lånte oss sin bibel) og bønn. Det er tydeligvis ikke helt som i Norge. Her måtte vi ned på kne, også sa presten noe også var det opp og stå, også pratet presten litt og så måtte vi ned igjen på kne og så videre. Du skjønner tegningen. Ikke like lett å henge med på alt, noen satte seg på benken når vi reiste oss og noen satte seg ned når vi skulle på kne, men vi hjalp hverandre så best vi kunne og lot som om vi hadde gjort alt riktig. 

Til slutt, for vår del, var det kollekt, vi var ikke helt sikre på hvor mye som var vanlig så vi ga det vi følte for. Tror aldri de kollektbøssene har inneholdt så mye penger før, men var godt å kunne gi noen penger. Vi har jo ikke fått lov til å gi penger til folk på gata, enda hvor synd vi synes på dem og for oss er 50 rupi (f.eks) next to nothing så kostet oss ikke så mye å glede dem. 

Etter kollekt så snek vi oss ut og dro tilbake til Bandojuri for å spise lunsj før neste post på prosjektet.

P.S. Kommer kanskje bilde senere

- Ingrid 

Kaerbani

Etter lunsj på torsdag kjørte vi langt inn i ingenmannsland til vi plutselig var på en skole. Eller det føltes hvert fall sånn, i ettertid har vi skjønt at vi faktisk var i en landsby med navnet Kaerbani. Uansett, vi var på denne skolen og vi gikk inn i hvert klasserom, sa hei og gikk ut igjen. Til slutt følte vi oss som en vandrende dyrehage, i hvert fall når alle elevene fikk fri fra timen for å kunne dilte etter oss og kanskje til og med få klappe oss (les: ta oss i hånden).

Så ble vi tatt med bort til en Aloe Vera plantasje og lederen for prosjektet fortalte oss om dyrkingen av aloe vera og vanningssystemet deres. De kuttet også noen blader så vi kunne kjenne på geleen inni og smøre på oss litt olje. Til slutt kom den store manndomsprøven i form av å spise aloe vera. Lederen og tolken vår tok det på strak arm, vi var litt mer skeptiske (for å si det mildt), men Trygve tok utfordringen. Ansiktuttrykket hans etterpå fikk oss andre til å si høflig nei takk og rygge noen skritt bakover.

Så gikk vi til et gutteinternat hvor de ønsket oss velkommen med musikk og sang. Noen av de minste guttene kom med blomsterkranser også ble vi takket i det vide og det brede for at vi hadde kommet for å besøke de. Trygve takket for velkomsten og sa noen ord om hvem vi var også var det opp og synge en sang (igjen...). Avsluttet besøket der med et gruppebilde av oss og alle guttene som klarte å trykke seg inn i bildet. 

Neste hus langs veien var en barneskole til, der kunne ingen engelsk så vi sang en sang i hvert klasserom og smilte og vinket litt til alle barna som kikket nysgjerrig på oss. Så fulgte vi grusveien bortover og fikk øye på en stor gjeng med mennesker og vi ble litt usikre på om det var noen vi skulle møte eller hva det var. Det var tydeligvis hele menigheten til kirken der som hadde pyntet seg, tatt med instrumenter og satt en høyttaler bak på en sykkel og koblet til en mikrofon som de kunne synge i. I det vi kom bort så begynte de med sang, musikk og dans. 

Jeg liker dans så jeg prøvde å kopiere dansebevegelsene deres der jeg stod på sidelinjen og tenkte vel egentlig ikke så mye over det, men en av folkene så meg og dro meg bort de dansende og da stod jeg der hånd i hånd med ei dame og danset en eller annen santaldans. Heldigvis fulgte de andre etter ganske fort så vi ble et tog av dansende damer. Trygve fikk utdelt et musikkinstrument og puttet inn i bandet. Musikkinstrumenter er mannfolksjobb her i området, ingen tvil om det. Så vi danset og spilte hele veien opp til kirken. 

Der oppe ble vi ønsket velkommen også fikk vi... nå tenker du sikkert blomsterkranser, men det er faktisk feil, vi fikk glitterkranser?! Jeg ble nesten sjokkert selv, en krans jeg faktisk kan ta med meg hjem som et minne om superstjernestatusen vår. Noe annet som var annerledes her var at de tok gruppebildet først i stedet for sist, så vi stilte oss opp sammen med menigheten og smilte superstjernesmilene våre. Etter det ble vi servert lunsj/middag/jeg vet ikke helt hva slags måltid det var, mat var det i hvert fall. De var veldig glade og stolte over at vi hadde kommet helt til dem og ville gjerne vise oss alt på området, men de måtte nøye seg med å vise frem blomsterhagen sin før vi måtte dra. Vi skal egentlig være tilbake i Dumka før det blir mørkt, men vi kom knapt nok ut av porten før det begynte å bli mørkt. Vi slapp heldigvis unna med bare to nesten-påkjøringer av en ku og en syklist. Gatelys er så overvurdert så det har de ikke brukt penger på i denne byen. 

Etter middag og kveldssamling gikk Trygve, Ellen, Ananda, Elise og jeg på besøk til Nelly som også bor her på området. Av alle steder så havnet vi på soverommet, vi krøllet oss opp i sengene sammen med verdens beste pledd og det er ikke tull en gang. Verdens beste. Hadde lyst til å stjele de og sende de i posten hjem til Norge, evt. bare legge igjen alle klærne mine så jeg kunne få plass til det teppet i bagasjen min. Vi pratet litt og så på film før vi gikk ut for å sitte rundt bålet i stedet. Det var så koslig, så  det var med tungt hjerte vi måtte si hade og gå opp igjen. Vi trodde så at vi bare skulle gå rett i seng og ingen flere eventyr denne kvelden, men når vi kom opp til huset var vi jentene låst ute... og vakten hadde ikke mulighet til å hjelpe oss fordi slåene var dratt for inne. Vakten prøvde å vekke kokken ved å dundre på døren, med det resultat at han skremte de jentene som sov. De trodde jo det var noen som prøvde å bryte seg inn eller verre. Etterhvert fant vi ut at den ene ruta i døra til soverommet vårt var borte så Ellen fikk armen sin inn og etter litt om og men fikk hun dratt vekk slåen og vi kunne endelig få vår prinsessesøvn (eller i det minste noe søvn). 

- Ingrid

ESAF - alternative arbeidsplasser

På torsdag (den 31.) hadde vi vært på tur i en uke, men det føles som mye lenger siden vi har opplevd så mye og enda er det mye igjen å oppleve. Jeg tror det er en bra ting at vi har vinterferie når vi kommer hjem fordi vi har mange inntrykk og opplevelser som må synke inn. Men nok om det, nå skal jeg fortelle om våre opplevelser fra torsdagen.

Vi startet dagen med å dra til en barneskole, Koroya Child Development, hvor vi fikk se alle klassene og rektoren fortalte om skolen. Den var stort sett for unger fra fattige familier på landsbygda. Der fikk de utdannelse også når de var ferdig på skolen fikk de pengestøtte til videre utdannelse så de også kunne ha en fremtid. Så samlet hele skolen seg på fotballbanen, også var det sang og dans. Vi sang noen sanger i retur og lærte de å si "hadetbra" også gikk turen videre til neste stopp.

Neste post på programmet var ESAF som jobber med å skape alternative arbeidsplasser for de som jobber i steinbruddet. Noen jobber nå med å lage ting av stein og av bambus. Vi dro først til et plass hvor de dyrker bambus og hvor de driver med steinhåndtverk. Vår guide fortalte først om bambusdyrking, og så ble vi tatt med bort de steinhåndtverkerne. De viste oss prosessen bak en plakett som de lager for lang tjeneste i arbeid. 

Sånn plakett som de lager og en av arbeiderne i bakgrunnen

Så kjørte vi til det stedet hvor de jobbet med bambusen. Utviklet ideer til ting de kunne lage av bambus, farging, pynting og ikke minst laging av produkter. Vi fikk en rundtur til de ulike avdelingene og fikk hilse på noen av de ansatte. Vi synes det var veldig spennende å få se hele prosessen fra bambusen ble plantet, til det ble et ferdig produkt. Til slutt kjørte vi til kontoret til ESAF hvor vi fikk en presentasjon av hva annet ESAF driver med. De har nemlig et prosjekt som heter "Let them smile" som går ut på å tilby utdanning til barn i fra fattige familier og stammer. Til slutt fikk vi se på varelageret deres og kjøpe det vi hadde lyst på. 

Så var det tilbake til Bandojuri for lunsj før vi fortsatte videre i programmet vårt. 

- Ingrid

Mary and Martha bible school

Etter lunsj på onsdag så dro vi til Mary and Martha bible school. De ønsket oss velkommen med dans og sang, også forklarte de velkomstritualene til santalfolket før de ga oss.. noen som vil gjette? ...blomster! Rektorinnen fortalte så om skolen - på santali.. så da var det bare nikk og smil, også fortalte tolken vår det samme på engelsk. De avsluttet presentasjonen med flere sanger og litt dans, før vi takket for gjestfriheten med å synge en sang vi også. Så ble vi tatt med på en omvisning, vi fikk se inne på internatene, og jeg har bestemt meg for å aldri klage på internatene på Bjerkely igjen.

Hadde ikke vært helt det samme med slike soverom på internatet på Bjerkely... 

Vi ble også tatt med bort til kirken og den var litt mer etter min smak. 

Etter det fikk vi litt fri mens de laget mat til oss, og vi benyttet anledningen til å ta litt bilder på området, slappe litt av og prate litt. Så var det mat, og ingen av oss ble så veldig betrygget da Trygves reaksjon på maten er "eh..eh-he..ja..sukkersvamper.." og han ville ikke utdype det så veldig heller og svarte ikke på spørsmål på om det var godt eller vondt. Siden da har jeg spist sukkersvamp tre ganger og deler egentlig hans reaksjon, og vet fremdeles ikke helt hve jeg synes. Det smaker ikke vondt, men det er jo ikke godt heller. Det er egentlig bare spesielt. 

Sukkersvamp er det helt til venstre på tallerken og er basically en kake proppfull av sukker og vann spør du meg. 

Etter mat var programmet ferdig og vi takket for oss via tolken vår og vennlige gester. 

Før jeg avslutter innlegget så vil jeg fortelle litt om hva som skjedde på kvelden. Det har seg sånn at hver onsdags kveld samler noen av de som bor på området seg for en felles bønnestund. Lederen starten med å ønske oss velkommen til menigheten, selv om det bare var denne ene gangen. Vi fikk utdelt salmebøker på santali og sang med så godt vi kunne. Så holdt lederen andakt på santali som vi egentlig skjønte ingenting av, men var jo en opplevelse det også. Så sang vi en salme til også var det over. Noen av oss synes salmebøkene var veldig interessante og Ellen fant en sang hvor det stod "norwegian" i en fotnote og spurte seg for. Det viste seg å være en julesang som var oversatt til santali fra norsk, og de endte opp med å sitte og synge den. På santali selvsagt. 

Hilsen fra Ingrid 

Bandojuri Mission

Som tidligere nevnt så bor vi inne på et område med blant annet en skole og en radio. På onsdagen (den 30.) besøkte vi disse to stedene før lunsj. Vi startet med Don Bosco School. Da vi kom dit hadde det fortsatt ikke ringt inn til første time så alle elevene var i skolegården. I starten fikk vi masse blikk, men de kom nærmere og nærmere. Noen turte etter hvert å komme bort, i dette tilfelle var det å komme bort synonymt med å ta oss i handa og si "Good morning ma'am" og så gå videre. Til slutt kom så og si hele skolen bort for å ta oss i handa så da var det bare å smile, smile, smile og si "good morning" tilbake. Mitt høydepunkt her var at noen av jentene som snakket med meg kom bort med en blomst til meg. Hvor koslig er ikke det? Jeg mistenker at de stjal den fra et av blomsterbedene, men det snakker vi ikke om.

Så ringte det inn, og alle elevene stilte seg opp i rekker i skolegården. Rektorinnen stod oppe på et slags podie og ønsket alle en fin skoledag før hun introduserte oss. Så da måtte vi opp på scenen og få blomster og applaus. Vi synes det er litt flaut å bli dratt opp på scener og få blomster, men vi begynner faktisk å venne oss litt til det nå, men skal bli godt å slippe det også. De fortsatte så med det vanlige programmet, med synging, bønn og ord for dagen. Etter at alle elevene hadde gått til klasserommene sine fikk vi beskjed om at vi bare kunne gå rundt i klasserommene og fortelle om oss selv og om Norge. Silje, Line og jeg gikk sammen til fem forskjellige klasser og snakket med de, sang sanger og tok bilder.
Som om vi ikke var nervøse nok hadde vi tre et TV-team som fulgte etter oss uansett hvor vi gikk. Det samme TV-teamet insisterte på å intervjue Line etterpå, og vi andre trodde vi slapp unna, men når de skjønte at jeg kunne bittelitt santali så kastet de seg over meg og fikk meg til å snakke santali og snakke om Gandhi, Dumka og India. Minn meg på å aldri snakke santali i nærheten av et TV-team igjen!

I friminuttet så kom det masse elever og skulle ha autografer?! Det var visst ei jente som hadde spurt Ananda om hun kunne skrive i boka hennes og Ananda sa hun kunne gjøre det etterpå når de var ferdig med å snakke om Norge, så i friminuttet kom ikke bare hun, men hele klassen og skulle ha autografene våre.

Fra Don Bosco gikk vi videre til Radio Dumka. De startet med å gi oss blomster og ønske oss velkommen. Lederen der fortalte litt om radioen og presenterte de ansatte. Ellen fortalte så litt om hvem vi var og hva vi gjorde i India, sånn at alle de ansatte skulle skjønne hvem vi var. Så fikk vi en presentasjon av radioen og hva de gjorde. De var nemlig ikke bare en radio sånn som vi trodde. De jobbet gjerne med store saker som helse, så de hadde store prosjekter hvor det kom leger og utførte helsesjekker på folk i en landsby, også fikk de legen til å fortelle litt på radio om hvor viktig det var. De kunne også arrangere bønnemøter, eller noe i forbindelse med kirkelig arbeid også laget de et innlegg om det som hadde skjedd der. 

Etter presentasjonen ble vi med inn på redigeringsrommet, hvor en av teknikkerne viste oss litt av det han gjorde og spilte musikk for oss. Så fikk vi te og kjeks, også pratet vi litt om forskjellige ting med de ansatte før vi avsluttet med et stort gruppebilde av oss og de ansatte. 

Hilsen fra Ingrid 

Politistasjonen og Dumka by

På tirsdag (den 29.) så begynte vi dagen med å fylle ut "Arrival report of foreigners" skjemaer som vi tok med ned til politistasjonen sammen med passene våre. Da vi var på vei til politistasjonen så fikk vi et og annet blikk, Dumka er ikke akkurat det stedet som er mest kjent for sin turisme så det er veldig uvanlig med hvite mennesker her. Inne på politistasjonen sjekket de skjemaene, passene og visumene våre, og ønsket oss velkommen til Dumka og håpet at vi ville ha et fint opphold her. Da vi kom ut igjen fra politistasjonen slapp vi ikke like lett unna, da var både avisen og TV-reportere på plass og når noen begynner å gi oss oppmerksomhet så er det tydeligvis fritt frem for stirring, hvisking og peking, men vi tok det med et smil.

Tilbake på Bandojuri spiste vi lunsj og slappet av litt. Etter lunsj dro vi inn til Dumka, men ikke på hvilken som helst måte, men med sykkeltaxier/rickshawer. Vi klarte ikke helt å bestemme oss for om det var mest morsomt eller mest skummelt, men vi kom oss inn til sentrum. Planen for turen var å kjøpe klær og litt snacks, men når vi kom over store, tjukke pledd så ofret vi gladlig noen rupi for et par av de.  
Huset vi bor i kan ikke skryte på seg å være varmt så vi hadde våknet flere ganger om natten for å få ullteppene vi hadde til å avgi mer varme. Forgjeves... men med de nye teppene våre har det faktisk blitt litt for varmt, men vi klager ikke.

Vi ruslet litt rundt i byen som vi ønsket (i grupper på tre og tre selvfølgelig) og kjøpte de tingene vi trengte (les: ville ha). Det er ikke så mye å se i Dumka så vi fant fort en rickshaw som kunne ta oss med tilbake. Dessverre for oss kunne ikke sjåførene våre engelsk og vi er hvite, "naive" turister så de bestemte seg jo for å svindle oss. Ananda og jeg prøvde å gi 20 rupi som vi hadde gitt for turen til Dumka, men sjåføren vår gikk ikke med på det og ble litt irritert. Vi prøvde å holde prisen så lav som mulig, men måtte til slutt gå med på 60 rupi. Litt irriterte var vi over å ha blitt svindlet, men da de andre kom og fortalte at de hadde gitt både 100 og 120 rupi så lo vi av hele greia. 60 rupi er jo uansett småpenger for oss.

Resten av kvelden gikk med til mat, ligretto, lesing og kos.

 

Hilsen fra Ingrid 

Den store togdagen

Den 28. var dagen hvor vi skulle reise fra Kolkata til Dumka. Vi våknet halv seks..gjesp.. og klarte på mirakuløst vis og ikke sovne igjen så vi stod klare med bagasjen kvart over seks. Så når taxiene kom så var det bare å trykke inn bagasjen og kjøre til togstasjonen. Rundt åtte - halv ni så kom toget så vi fant våre seter i vogn c1, fikk stuet bagasjen opp på hattehyllene (lettere sagt enn gjort) og satt oss. Togreisen var på litt over fire timer og vi slo i hjel tid med lesing, soving, fotografering og prating.

Det jeg synes var det rareste på denne turen var at på stasjonene kom det på mange selgere som gikk gjennom vognene og prøvde å selge varene sine. Varene var alt fra chips, til leker og egg. Under hele togturen gikk det en chaiwalla att og frem på toget og han fant noen gode kunder i noen av oss. Chai er te med melk.

Klokken ett var vi fremme på stasjonen vi skulle av på. Vi ble fortalt at stedet vi skulle bo på var en kjøretur unna. Hva det ville si visste vi ikke, men vi var mest opptatt av de dårlige veiene og landskapet som var et helt annet enn det vi hadde sett så langt på turen. Her så vi skoger, landbruk, landsbygda og folkene som bodde der. To timer senere var vi i Dumka på Bandojuri Mission, hvor vi skulle bo. Første inntrykket var at det var et stort murhus, uten varme og elektrisitet. Det inntrykket har forbedret seg en del siden da.

Først ble vi servert middag - ris og potetcurry, som forøvrig også er menyen til alle andre måltider også, med unntak av frokost. Etter mat viste Trygve oss rundt i huset før vi fikk litt fritid til å pakke ut, slappe av eller hva vi måtte ønsket. Noen av oss tok med oss kameraene ut på oppdagelsesferd på området. Vi bor nemlig inne på et område hvor det bor en del andre, og det er en kirke, en skole, internat og litt forskjellige andre ting. Tilbake i huset tok Trygve oss med opp på taket. For å komme dit må vi opp noe som må være verdens skumleste trapp. Jeg var sikker på at det var her jeg skulle dø fra jeg gikk opp på det første trinnet. Men heldigvis var det bryet verdt når vi kom opp. Hadde det ikke vært for myggen og kulden når mørket kommer så hadde vi sikkert bodd der oppe. Så før vi bli spist levende så bet vi tennene sammen og gikk ned igjen samme veien som vi kom.

Klokken seks gikk vi bort på internatområdet og snakket med barna som bodde der og prøvde å bli litt kjent med de. Resten av kvelden gikk med til kos og ligrettospilling før vi tok tidlig kvelden.

 

Fra togturen

Huset vi bor i

Hilsen Ingrid

Mohulpahari sykehus og landsbybesøk

Hurra hei og hopp, eller hump skal det vel være. Veiene her er veldig humpete og smale så det er viktig å ikke ha for tynnslitte nerver når man er ute på tur.

Apropos tur så var vi i dag på sykehusbesøk og landsbybesøk. Siden begge deler var ganske overveldende så skriver vi litt om hver.

Sykehusbesøk:

Vi ble kjørt på de nevnte veier i ca en time før vi kom fram til sykehuset der vi skulle hilse på både ansatte og pasienter. Faktisk så tok 3 av 5 leger fri fra jobben på sykehuset for å snakke med oss. Det er faktisk litt skremmende med tanke på at legetettheten ikke er så stor i dette området og det er stort behov for jobben disse legene gjør.

Dette sykehuset gjør en god innsats for de fattige i området siden de har muligheter for gratis legebehandling. De behandler også rundt 50 stykker hvert år for sykdommer som de får av å jobbe i steinindustrien.  Så selv om noen tjener godt på dette arbeidet er det mange som sliter med sykdom og død nettopp på grunn av dette.

Så til sykehuset igjen. Med tanke på hvor innviklede operasjoner de gjør her er jeg imponert. Så legene gjør en god jobb med tanke på små resurser.

Landsbybesøk:

Etter introduksjonen på sykehuset kjørte vi ut til en liten landsby hvor det bodde mange forskjellige stammer.  Normisjon har støttet santalene i landsbyen. For santalene har et prosjekt som skal utvikle og bidra til santalenes beste innenfor flere områder som arbeid, økonomi og helse. Blant annet drev de med produksjon av varer som de kunne selge med fortjeneste. Gjennom dette har de laget sin egen minivelferdsstat hvor folk bidrar med litt penger hver uke, som går til en felles kasse. Dette bidrar blant annet til økonomisk sikkerhet for landsbyen. Med disse pengene har de blant annet bygget et innendørs ildsted med pipe, noe de var VELDIG stolte av.

Når vi først kom til landsbyen ble vi tatt imot med dans og vasking av føtter, noe som er en normal skikk for santalene.  Så ble vi invitert inn på gårdsplassen til santalene hvor vi ble servert puffet ris på bladtallerkener.  Så fortalte lederen for prosjektet om hva de har gjort (les over), før vi danset tradisjonell santaldans sammen, noe vi begynner å bli ganske flinke på. Deretter tok vi fatt på den humpete veien tilbake til sykehuset, hvor vi fikk en omvisning.

Hilsen Ingrid, Ananda og Ellen

Hvite superstjerner er ankommet byen

Dette er vel noe som kan gå til hodet på oss, men her i Dumka blir vi sett på som hvite superstjerner. Vi blir intervjuet i avis og tv, og vi må skrive autografer på skoler. 

Og vi blir geleidet fra sted til sted for å bli vist frem i diverse klasserom og andre steder. Egentlig veldig morsomt, men man blir også veldig ydmyk på grunn av dette. Alle ønsker å vise seg frem fra sine beste sider og de gjør stor stas på oss.

Så nå vet vi hvordan de store stjernene har det på tur. Så alle som leser dette kan møte oss på Gardermoen 13.februar ca 13.30 og ta oss i mot som superstjerner. Ta med autografblokk. Noen ting ønsker vi å ta med oss her fra India :-)

Hilsen ellen (og fotografene Silje og Ananda)

Siste kveld i Kolkata denne gangen

Hei, da er det kvelden her i Kolkata og kampen Liverpool-Oldham følges tett av noen av medbeboerne på BMS. Og siden 5 av oss fra Bjerkely har rom ved siden av stua er det umulig å legge seg for å sove så lenge stillingen er 1-1:-)

I morgen tidlig 06.30 indisk tid reiser vi til jernbanestasjonen for togtur til Dumka. Der ska vi være i 1 uke og siden det er begrenset med internett der vil oppdateringene komme litt etterhvert. Men vi skal legge ut nye saker så fort vi får litt nett.


Ellers så har de første dagene flydd avgårde og jeg som lærer synes at elevene har oppført seg eksemplarisk hittil og håper at de fortsetter med dette.

Ha en flott kveld videre og ikke fall på is, snø og slaps. Vi skal gjøre vårt beste for å nyte temperaturene som er rundt 25 pluss.

Hilsen

Ellen Irene

Morgontur!

I dag synes eg og Ananda at vi har vore flinke. Vi stod opp kl. 7 for å dra ut i Kolkatas gater for å ta bilder! Inn i ei av sidegatene ved sidan av plassen vi bur var det eit yrande folkeliv då vi kom gåande. Folk vaska seg og pussa tenna i rennesteinane, nokre sov framleis under presenningane sine og andre dei små bodene sine, som det var fult av i heile gata. Rundt oss tuta det i horn frå taxiar, mopedar og tuk-tukar, og meir enn ein gang prøvde folk å få oss opp i sykkelrikshawane sine. Det å gå rundt i gatene på den måten fikk oss verkeleg til å innsjå kor heldige vi er som bur i Norge, og ikkje på gata i Kolkata. Vi fekk tatt mange fine bilder, og folk var veldig vennlege og interesserte i å bli tatt bilde av. Ein av dei var ein liten gut som budde under ein presenning med familien sin. Han vinka oss bort, og vi kom i kontakte med heile familien hans. Ananda hadde med seg kort med bilder frå Norge på, og desse delte vi ut til barna i familien. Dei var kjempeglade, skulle gjerne likt å sjå ein norsk unge bli like glad for noko slikt! Ei veldig fin oppleving!

Litt bilder frå turen!

Når vi kom tilbake frå turen dro vi på lunsj og shopping med Selma, Adriana, Siv og Kine. Kosa oss på Pizza Hut, men med litt dårleg samvittighet for at vi kunne sitte der og meske oss mens andre svalt på gata.

Klem frå Ananda og Elise!

Lørdag 26.01.2013 - etter lunsj.

Siden vi nesten bare skal spise indisk mat retsen av turen gikk vi og spiste lunsj på KFC (Kentucky Fried Chicken) sammen med Ellen og Trygve, hvor det var tunghørte/døve som arbeidet. Noe vi satt stor pris på, at også de får en mulighet til arbeid. Dermed skilte vi lag med Trygve og Ellen og ble med 10 menn hjem for å kjøpe skjerf til Elise i en luguber liten bakgate...  Noe som gikk ganske så flott! Så ble det brillejakt, og solbriller til 200 rupee, noe som tilsvarer ca 20 norske kr. Kupp! På Oxford Bookstore traff vi på Rick, som viser seg til å være Elises nye ektemann. Enda noen rupee ble svidd bort før vi snudde nesa tilbake mot hotellet. 

Kl 18:00 tok vi taxi til restauranten Makumba, med livet som innsatt - taxi turen altså. Det startet med en u-sving i motsatt kjørebane, litt rygging før det bar inn i en liten sidegate som ar tjokka full av folk og motgående biler + effektive fartsdempere. Med hjertet i halsen ramlet vi ut av bilen (2, 3 med sjåfør foran og 5 bak) og nøt en ganske så god middag etterpå. 

Vel tilbake på hotellet samlet vi oss og gikk igjennom dagens positive og negative sider og opplevelser! Noen ble sittende nede i fellesstua med andre gikk opp å vasket tøy... i ei bøtte.

Hilsen oss på rom nummer 8!! 

- Silje, Ingrid, Ananda, Line og Elise :)

Tuk-tuk tur!

Heihei!

Dagen i går begynte med at vi dro for å se på Kali tempel. Men siden det var en av nasjonaldagene til India i går, var det stappfullt med mennesker der. En lokalmann sa at det skulle være en offring av en geit. Vi merket at det ble lit mye for oss, så vi bestemte oss for å ta undergrundene tilbake, nærme BMS, hvor vi bor. På veien tilbake fant vi en stor slette, hvor vi tok masse interesante bilder av menneskene. I tillegg var det en parade hvor det ble spilt med sekkepipe og trommer.

Til lunsj delte vi oss, hvor Kine, Selma, Adriana og Siv gikk for å spise sammen. Vi var utrolig tørste og bestillte omtrent hele drikkelageret dems. På vei hjem tok vi en tuk-tuk. En tuk-tuk er en motorsykkel hvor det er plass til rundt 5 personer. Det var en opplevelse i seg selv!

Hilsen Adriana, Selma, Kine og Siv

Læreren har ordet

God uavhengighetsdag

I dag har India feiret sin uavhengighet fra England. Og jeg markerte det på følgende måte: Elevene fikk litt tid på egenhånd i Kolkata. Egentlig litt skummelt som lærer å si at de kan gå for seg selv, men det er jo også en opplevelse.
Det som kanskje var sykest at Trygve og jeg møtte begge gruppene tilfeldig rundt i byen. Vi snakker en by på 20 millioner innbyggere. Og alle var på plass på hotellet før oss og før innetiden deres. Så det er et godt tegn for resten av turen.

Etterhvert vil det dukke opp bilder på denne bloggen,  de kommer utover kvelden i dag og i morgen (om nettet holder) siden rom 4 og 8 har fått ansvar for å blogge disse dagene.

Hilsen Ellen Irene

Ankommet Kolkata

God morgen Norge og god formiddag India.

Nå sitter jeg å venter på mine elever før vi skal ut i Kolkatas gater for frokost/lunsj.

Så litt om gårsdagen og natten. Etter mange timer på reisefot var det deilig å sette seg inn i en av bilene som skulle hente oss på flyplassen og kjøre oss til hotellet. Og jeg er veldig glad at vi kom tidlig på morgenen (04.10 lokal tid) for trafikken her er jo et kaos uten like. De påstår at det er venstrekjøring her, det er ettersom det passer bilisten. og lyskryss er kun veiledende. Eneste stedet de nesten respekterer veilys er ved en av politistasjonene.

Men alt har gått bra hittil og alle virker spente å klare for Kolkatas gater.

Hilsen

Ellen Irene - lærer

Da er alle sjekket inn. Vi gleder oss masse til avreise.

1 dag til avreise

Vi nærmer oss avreise til India for hvert minutt som går og sommerfuglene er på plass i magen. Jeg ser stadig for meg alt vi skal oppleve i hodet, men jeg tror ikke det er mulig å være mentalt forberedt på alt vi skal se og jeg kommer nok til å bruke lang tid på å fordøye alle opplevelsene. Jeg ser frem til de første minuttene utenfor flyplassen når alle luktene og fargene fortsatt er ukjente og overveldende. Det ser ut som de korte tre ukene blir veldig begivenhetsrike med sightseeing, shopping, besøk hos lokale, mye fotografering og litt avslapping den siste uken. Den fem timer lange togturen fra Kolkata til Dumka er bare et av eventyrene vi skal begi oss ut på, og jeg er sikker på at dette kommer til å være både fantastisk spennende og skremmende på en gang. Jeg tenker stadig på alle menneskene vi skal møte og alle historiene de forhåpentligvis vill dele med oss og tror at dette vil være noe av det som kommer til å gjøre størst inntrykk på meg. Selv om jeg vet at mye av det vi skal se vil gjøre veldig vondt er jeg sikker på at jeg vil lære utrolig mye og komme tilbake med litt mer kunnskap enn da jeg dro.  

pakking

India ja. Ikke lenge igjen nå. Hadde faktisk en drøm om pakking i natt som jeg tolker i den retning at jeg er redd for å glemme noe.  Er bare 4 dager igjen (skrivende stund) til avreise og alt jeg har gjort er å kaste idoform, Imodium, antiback, Nutrilett og et håndkle oppå kofferten. Ready to go altså. Jeg er egentlig en sisteliten pakker som bruker den siste natta på dette istedenfor å skaffe meg en god natts søvn, som hadde vært det fornuftige og gjøre. 

Men jeg gleder meg kjempemye! Gleder meg kjempemye, men gruer meg også litt. Det er jo en helt annen kultur, andre måten folk forventer jeg skal oppføre meg og det er ikke barebare og endre en oppførsel som jeg har lagt meg til og finpusset på i litt over 19 år. Man kan ikke lengre prate med hvem man vil, sånn man vil og kan ikke omgås noen av de fra motsatte kjønn alene, noe jeg gjør på en daglig basis.  Så det blir en del ekstra og tenke over. For ikke å glemme øyekontakt 1…2…3, bryt. Kanskje bryt på 2 allerede jeg vil jo ikke virke ivrig eller bydende eller noe sånt. Men nå må jeg ikke glemme maten som kanskje er det jeg gruer meg til mest.  Jeg er ikke en du vil kalle tilhenger av krydret mat.  Jeg spiser ikke taco uten et lite lass med rømme på, så hvor mye jeg kommer til å spise av denne krydrede maten kan bli interessant. Men det passer jo bra at vi drar til Dumka før vi skal til Kerala for da har jeg kanskje bikinikroppen klar. Men til tross alle mine bekymringer så gleder jeg meg supermye, trenger virkelig og tiden opp denne ispinnen av en kropp.  

snart avreise

Snart er vi på et fly østover mot India, eller Bharat som det heter på hindi. India er det største landet i Sør-Asia og det syvende største i hele verden. Dette store landet huser over 1,2 milliarder mennesker. Med så mange mennesker skulle man tro at 10 mennesker fra Bjerkely skulle gli inn i mengden, men tror ikke det skjer. Hvert fall ikke med meg som er så blek og i tillegg har (relativt) lyst hår. Jeg kommer til å bli den lokalbefolkningsattraksjonen. 

Likevel tror jeg at de største opplevelsene blir våre. Både i Kolkata og Dumka hvor vi kommer til å se en helt annet måte å leve på, som er så langt fra vår materialistiske verden som man kommer. Dette er mennesker som vil se det som en luksus om de kan servere oss kjøtt til middag, i tillegg til ris og grønnsaker. Mennesker som risikerer helsen i steinbrudd fordi det er deres eneste alternativ til å forsørge familien. 

Men India har også mye annet å vise frem, med en helt annen kultur, lukt, smak og klima enn  i Norge vil hele reisen bli en stor eksotisk opplevelse for oss. Vi skal prøve å spise med hendene, jeg mener hånden, man kan jo selvfølgelig bare bruke høyrehånden fordi den venstre er «uren». Vi skal prøve å ikke brenne opp innvendig på grunn av de sterke krydderne. Eller brenne opp utvendig på grunn av sola og varmen. Vi skal ri på elefanter, bo på husbåt i Backwaters, og så mye mer at man ikke kan annet enn å glede seg. Jeg gleder meg i hvert fall! 

1 uke igjen til avreise

I skrivande stund er det under ei veke, 7 dagar, til eg og resten av klassa reiser til India. Eg har alltid hatt lyst til å dra til India, og når eg tillegg reiser saman med den beste klassa i verda (+ lærar Ellen, som er kjempekul!) kan det jo berre bli bra! Eg gler meg heilt vanvittig mykje, og har talt ned til avreisedagen i fleire månader allereie.

Eg gler meg til å gå ut av flyet i Kolkata og svelge min første munnfull med indisk luft. Til alle dei fantastiske luktene. Til dei fine fargane. Til sol og varme. Til å få vener frå ei heilt anna verd enn den eg er vant til. Til å ri på elefantar. Til the Backwaters. Til å bade på krittkvite strender. Til å gå på marked i Kolkata. Til å bli minna på at eg tross alt er ganske heldig, som slepp fattigdom og nød. Til å fly over halve verda. Og til å tilbringe tre veker på tur med ein absolutt herleg gjeng!

Kos og klem frå Elise, søk på Global til neste år dersom du vil oppleve det samme!