Saraswati

Hei, jeg beklager Line at denne ikke ble lagt ut før i dag. men bedre sent enn aldri. Den ble skrevet 10.februar



Om jeg skal oppsumere hele turen vår til India med ett ord må det være "fantastisk", det har vært så ufattelig morosomt og interessant å få sett India på så mange forskjellige områder, fra storby til landsby. Men i dag, i dag må ha vært det beste. Skal jeg være ærlig så må jeg si jeg er litt skuffet, ettersom jeg har hatt store forventninger til denne dagen helt siden det ble klart at vi skulle få ri på elefanter, og den var ikke helt slik jeg hadde sett for meg - men likevel var det en herlig opplevelse. Så skuffelsen min er liksom på samme nivå som myggestikka - det betyr egenlig ikke no.

Opplegget var jo slik at vi ikke skulle ri før på mandag, altså 11.februar, men den elefanten hadde blitt syk så de ville ikke sette den i arbeid. Derfor ble det bytting hit og dit, og ikke alt var 100 % sikkert før vi faktisk så elefanten i dag.

Vi dro fra hotellet vårt i 10 tiden, men fikk ikke se en eneste elefant før nærmere kl 13:00, ettersom det også var en elefantfestival i dag viste det seg å være ytterst vanskelig å få tak i en elefant... Men rett ut av det blå kommer det noen menn og sier vi må komme, og joda - vi blir med, og rundt en sving står ett av verdens vakreste dyr oppå et lasteplan. Jeg tror jeg mistet pusten i et lite øyeblikk, og plutselig strømmet tårene frem. Det å oppleve elefanter på nært hold har jeg drømt om så innimari lenge, at det å endelig se en levende elefant, annet enn på sirkus når en var liten, det var helt utrolig. Det tok en god stund hvor jeg egentlig bare sto å gapte, jeg tror ikke jeg tenkte på noe en gang. Elefanten var der, rett foran meg - og hun var så nydelig.  

Hvordan et så stort dyr kan være så grasiøst, om jeg kan kalle det det, er for meg et mysterium. Og hvordan hun forsto hva folkene rundt henne mente... Nå har hun jo sikkert gjort dette en del ganger, men likevel var det ganske spesielt å se hvordan hun manøvret seg av lastebilen og fulgte instuksene uten å mokke.  

Vi fulgte henne tilbake til rideplassen byttet jeg mellom gråt og latter. Det var rett og slett helt fantastisk og vite at den elefanten som nå går foran meg skal jeg få komme tett innpå. Nå må dere vel tro jeg er mer eller mindre gal, men det er ett eller annet med disse dyrene som gjør meg ør i hodet, jeg syntes de er så fantastiske, så fine... De er rett og slett majestetiske. Navnet hennes var Saraswati, hun er oppkalt etter en hinduistisk gudinne som representerer visdom, musikk, kunst og forskning. 

Etter at de som sto foran oss i kø hadde fått ridd runden sin fikk vi endelig treffe henne. Og tårene presset på nok en gang. Vi fikk gi henne bananer, som vi la i snabelen hennes, om også som vi fikk putte inn i munnen hennes, og det høres kanskje ekkelt ut, men tro meg - det óg var helt fantastisk.  Vi fikk klemme henne, klappe og stryke henne, og hun velsignet meg tre ganger ved og legge snabelen mot pannen min. Den første gangen kjentes det bare vått ut, ande gangen kjente jeg at det satt fast jord og småstein i panna og i hårfestet, mens tredje gang rant det spytt, eller elefantsnørr nedover kinnet mitt. Og jeg vet, det høres grusomt ut, men tro det eller ei - det gjorde dagen min perfekt. Ikke det å gå rundt med elefantsikkel i håret, men å få komme så tett innpå henne. 

Vi stavret oss opp på ei hylle slik at vi sto høyere enn Saraswati, og derfra kunne vi bare gå opp på ryggen hennes, jeg red sammen med Silje, og selv om turen ikke varte lenger enn 5-10 minutter, og selv  om vi kun gikk rundt på plassen var det egentlig helt ubeskrivelig. Jeg har ridd hest før, og så for meg litt av det samme med tanke på bevegelser, men istede for opp og ned og att og fram gikk dette mer fra side til side. Det var egentlig ganske behaglig, om man ser bort i fra den skjeve "salen".

Vi red runden vår og savret oss ned igjen, og jeg skulle gjort mye for å få 10 minutter til på ryggen hennes. Neste par opp var Ananda og Ingrid, som begge har ridd elefant tidligere, men denne turen ble litt anderledes. Ananda fikk nemelig muligheten til å prøve å gi Saraswati en banan fra ryggen hennes, men ettersom "salen" satt litt skjeft og Ananda ikke satt helt konfortabelt gikk det ikke slik de hadde tenkt og elefantet startet å rygge bakover inn i skogen - noe jeg forstår var ubehagelig for dem begge, men også de kom seg helskinnet ned. Sist ut var Siv og Elise, som nøt turen så godt det lot seg gjøre til tross for skev sal, høydeskrekk og vagging. 

Av alle vi som møtte vakre Saraswati i dag var det nok Elise og meg selv som syntes det var mest stas, jeg for min del følte jeg okkuperte henne fult og helt, og måtte ta meg sammen og minne meg selv på at også andre syntes det sikkert var spennende. Elise sier hun på en måte ble sjalu på alle som tok på henne, og der sier jeg meg ganske så enig i. Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg vært der borte enda, og ridd rundt i ring og vært i himmelen. 

Så i dag gikk en stor drøm i oppfyllelse for min del, ikke bare har jeg ridd, kysset og klappet en 35 år gammel hunn elefant, hun har velsignet meg og jeg har fått sett ett av verdens vakreste dyr på så nært hold det går ann og komme.  Og jeg har sagt det til Global 100 ganger i dag, og jeg må si det her også. 

Jeg har ridd på elefant i dag. Klyp meg i armen. Jeg har ridd på elefant!!!!

Hilsen ett stykk lykkelig Line :)